En leksjon i å se kaffemaskinen

22.09.20 15:45

TLDR: Hver mandag får et par CompEdgers i oppgave å utfordre sine storytellingsevner. For vi er ikke bare historiefortellere, vi påtar oss også jobben å utforske de mange former, metoder og teknikker for å fortelle de gode historiene. I denne teksten utforsker jeg hvordan fremmedgjøringseffekten, et begrep fra teaterteorien, kan gi oss et nytt blikk på ting vi omgir oss med hver dag. 

Til deg som ikke liker å lese: her kan du lytte til en opplesning av teksten, krydret med smooth bakgrunnsmusikk, i stedet.

Vi er storytellers.

In the business of telling stories.

Er det én ting en litteraturnerd som meg har lært i møtet med CompEdge og denne verden av markedsføring, så er det at historier kan fortelles på et uendelig antall måter; mange fler enn jeg har vært eksponert for på min personlige reise. Jeg lærer fortsatt. I aller høyeste grad.

For i utgangspunktet er jeg ingen historieforteller. Jeg en historiegransker: En som leser det andre har skrevet, som dekonstruerer det, analyserer det og prøver å få mening ut av det.

Så dette er et interessant møte mellom den for opphengte i detaljer, struktur og logiske sammensetninger og den kreative, utflytende og skapende!

Derfor vil jeg utforske. Jeg vil undersøke dette forholdet nærmere og hente fram det jeg lærte av litteraturvitenskapen for å se hvordan jeg kan bruke det nå; om det går an å anvende det i hverdagen, og i måten jeg forteller (helt andre) historier på nå.

Jeg skal ikke fortelle en historie i dag, men jeg skal benytte dette talerøret jeg har fått til å belære om et virkemiddel fra teaterteorien, nemlig verfremdung.

Det er tysk, og det finnes ikke noe dekkende ord på norsk, men jeg kunne likevel kalt det 'fremmedgjøringseffekt', selv om enhver akademiker sannsynligvis ville arrestert meg umiddelbart.

Dette er en undervisningstime som ikke vil oppgi en eneste kilde.

Frankly my dear, I don't give a damn.

Okey, så la oss nerde oss gjennom litt historietime, shall we?

For enkelt og greit er verfremdung fremmedgjøring av det som er allmenn kjent. Det oppstod i sammenheng med den tyske dramatikeren Bertolt Brecht, og hans episke teater. Brecht kritiserte det realistiske teateret – som hadde som mål å skildre en verden som er så lik den faktiske virkeligheten som mulig – for å gjøre tilskuerne passive; at de mistet seg selv som reflekterende aktører. Han ville bryte med innstillingen om at teateret var et sted  for å bli underholdt, for å leve seg inn i en verden som eksisterte uavhengig fra ens egen – og som derfor ikke angikk noen.

Brechts teater søkte derimot, via fremmedgjøringsteknikker, å konfrontere tilskuerne med en slags utvidet versjon av virkeligheten, og slik motivere til refleksjon og handling. Hovedprinsippet er altså å bryte illusjonen om at gjenstander og handlinger har en fastsatt, naturlig hensikt eller nytteverdi, og snarere understreke at det er mulig å se, oppfatte, og deretter handle på andre måter enn man vanligvis gjør.

Jeg vil dra fremmedgjøringseffekten litt lenger. Fordi jeg tenker – og dette er definitivt ikke en unik tanke hos meg – at litteraturen, og historiefortelling for øvrig, er en form for underliggjøringprosess i seg selv, fordi den presenterer deg som leser for verden rundt deg på en annen måte: sett gjennom øyene til et annet menneske.

Litteraturen kan ta oss ut av vår egen virkelighet, og presentere oss for en annen, men den virkelig gode kan bitch slappe oss i fjeset med vår egen virkelig – slik den har potensial til å fremstå.

Okey, så fremmedgjøring som virkemiddel handler om å ta gjenstander eller fenomener som alle mennesker har et eller annet forhold til, og som vi tror vi kjenner, og presenterer det fra en annen vinkel, slik at vi oppfatter det – ser det – på nytt.

Et eksempel på min egen, ufrivillige fremmedgjøringsprosess kom i sammenheng med at foreldrene mine pusser opp barndomshjemmet mitt. Min far sender meg stadig bilder av tomme, strippede rom; rom jeg aldri har sett før. Han beskriver vegger som er revet, dører som er fjernet, og jeg kan slett ikke forestille meg at noe av det har vært der på noe som helst tidspunkt.

Fordi jeg har sett dem så mye, er de blitt usynlige for meg.

Moralen er: Riv det ned, og det fremstår klarere enn noensinne.

Eller rettere: You don't know what you've got 'til it's gone.

Et annet godt eksempel er en bokserie av Karl Ove Knausgård hvor har han forklarer verden til sin ufødte datter: Altså for en person fullstendig uten referansegrunnlag, som ikke har noen forutsetning for å vite hvordan noe ser ut, fungerer, eller hvilken betydning det har. Det er et interessant tankeeksperiment: Hvordan ville du beskrevet verden da? Du måtte glemt alt du vet, snudd om på din egen synsvinkel, ikke bare på samfunn, politikk og på livet for øvrig, men på de mest trivielle tingene rundt deg som du aldri tenker på. På den måten blir du tvunget til å forholde deg til dem på nytt, som om du aldri har sett dem før.

Hva gjør en slik tankegang med måten vi sameksisterer i verden rundt oss – og hverandre – på?

For hvis vi setter dette i et mer tidsaktuelt perspektiv:

Er vi numne som følge av vanene våre; blinde for alt vi blir overeksponert for hver dag?

Jeg lar det spørsmålet bli hengende i lufta.

Og så skal jeg være så dristig og dra en Knausgård, og verfremdung-e kaffemaskinen vår.

En kaffemaskin er en elektrisk innretning som kverner og presser kaffebønner og tilbereder kaffe ved at varmt vann blandes inn, og tar opp i seg smaks- og virkestoffene fra bønnene.

Inni maskinen er det blant annet en grutbeholder hvor avfallet fra kaffebryggingen plasseres. Denne må ofte tømmes og vaskes. Dette utgjør en arbeidsoppgave som de ansatte må gjøre, enda det ikke er en del av stillingsbeskrivelsen deres. Vi gjør det likevel, ikke med glede, men fordi vi må. For å få kaffe.

Kaffemaskinen er der vi henter kaffe, kanskje aller mest om morgenen, men også utover dagen. Vi går bort, trykker på den typen kaffe vi vil ha, venter på at koppen vår fylles og går tilbake til pulten eller til et møte, med en kopp full av kaffe. Litt fordi det er oppkvikkende, mye fordi det er sosial kutyme, minst fordi det smaker godt.

For å få kaffe må man altså gå til kaffemaskinen, hente en passende kaffekopp fra skapet, trykke på en knapp, sette koppen under kranen og vente 30 sekunder på at kaffen skal brygges og renne ned i koppen. Altså har du 30 sekunder hvor du kan gjøre ingenting, tenke på ingenting – ta en pause. Kaffemaskinen blir et eget lite univers hvor du kan puste, et fristed fra pulten, hvor ingen kan mase fordi du stå der – til kaffen ferdig.

Du belønnes av en slurk varmende væske som flyter gjennom kroppen og sender varme nedover ryggraden og lindrer musklene som har vært stive hele natta, og verket gjennom dagen. Lindrende, betryggende; omsorg i flytende form.

Kaffemaskinen er en flukt, en unnskyldning til å reise seg opp, strekke på beina og gjøre noe annet – om så bare for en liten stund – uten noen annen grunn enn; skal bare ha en kopp kaffe.

Kaffemaskinen utgjør et område, et sted hvor man kan snakke sammen, uten at man må ha en hensikt med samtalen, om religion, politikk og penger, uten å måtte fullføre; bare en kjapp innpå før begges pult kaller dere tilbake.

Ikke minst inngår vi alle, ved kaffemaskinen, i et nettverk av fingre, alle tilknyttet en hånd, et hånledd, en arm, en skulder; en kropp som rommer et univers fylt av bekymringer, usikkerheter, engasjement, ideer – liv.

For selv om vi ikke nødvendigvis er der samtidig, bindes vi sammen av alle øyeblikkene hvor finger møter skjerm, hvor liv møter maskin.

Copywriter Marte Ramstad

Trenger du et ferskt blikk på ting? 

Ta kontakt så drodler vi ned noen ideer. 

Kontakt oss 

Kanskje du også liker

disse historiene om Storytelling